Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Dette innlegget er tidligere publisert av Uten Filter. Dagen har publisert en betydelig forkortet versjon.

Av Johan R. Honkainen Gyllenspetz, politisk kommentator, Valga, Estland

Jeg erkjenner at enkelte av mine X-innlegg var upassende, men ber om at saklige argumenter og kontekst veier tyngre enn merkelapper. Dette innlegget forklarer hvorfor kritikk av Israel og jødedommen må kunne fremmes, og hvorfor kristensionistiske tolkninger ikke bør styre norsk offentlighet.

Den 23. september publiserte Dagen en artikkel på sine nettsider med overskriften «Selle delte talerstol med nynazist og antisemitt under Kirk-markering».

Det var altså meg som Erik Selle hadde delt talerstol med. Å kalle meg nynazist, som Dagen gjorde, er ikke bare unøyaktig, men også dypt uredelig. Det representerer et bevisst forsøk på å brennmerke meg og gjøre meg «radioaktiv» i offentligheten, med det klare målet å utestenge meg fra det offentlige ordskiftet og hindre at mine synspunkter blir hørt eller diskutert på seriøst vis. Slike etiketter er ikke bare personlige angrep; de undergraver den åpne debatten som er essensiell i et demokratisk samfunn, der ulike perspektiver bør kunne møtes uten umiddelbar diskvalifisering. Omtalen er også klaget inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Da jeg ble kontaktet av Dagens journalist, spurte han om en kommentar til artikkelen, og i det øyeblikket medga jeg hans omtale av meg som «antisemitt».

Dette ordet har i økende grad blitt brukt som en effektiv hersketeknikk i debatter om Israels krigføring og jødisk kultur. Ved å stemples som antisemitt, blir en person umiddelbart plassert i en kategori der ingen lenger føler seg forpliktet til å lytte eller engasjere seg med argumentene deres, det fungerer som en sosial advarsel som isolerer og marginaliserer.

Les også: Oversikt: Lovverk mot rasisme og finansiering av antirasistiske organisasjoner er kun et vestlig fenomen

I ettertid innser jeg at jeg ikke burde ha gått med på bruken av det ordet i det hele tatt, selv om jeg påpekte at jeg da var i selskap med Martin Luther, en annen historisk figur som nå for tiden betraktes som antisemitt på grunn av sine skarpe uttalelser mot jøder. Denne sammenligningen understreker hvordan slike etiketter kan brukes selektivt og historisk kontekstualisert for å stilne kritikk, snarere enn å fremme en nyansert forståelse.

Det som imidlertid er sant, er at jeg ved noen få tilfeller over to år har gitt uttrykk for ukloke meninger, skrevet i affekt på X, spesielt etter at Israel innledet det som jeg oppfatter som et folkemord i Gaza. Mange av mine formuleringer var uheldige, og jeg innrømmer at jeg ikke burde ha trykket på «send».

Likevel, i stedet for å avfeie meg som en ren provokatør, la oss se nærmere på noen fakta og kontekstualisere dem. Dette vil hjelpe til å skille mellom uheldige emosjonelle reaksjoner og en mer systematisk analyse, og det inviterer til en debatt basert på evidens snarere enn etiketter.

For å starte med en bredere kontekst, la oss trekke inn en relevant diskusjon fra en samtale i Ole Asbjørn Ness sin podcast, der Trond Andresen påpekte at enhver folkegruppe kan studeres antropologisk. Dette betyr at vi kan undersøke kulturelle, religiøse og sosiale mønstre uten å generalisere uriktig om enkeltindivider.

Det gjelder også folkegruppen jøder, der det finnes en sammenheng mellom religion, skikker og tradisjoner som hersker i gruppen, selv om de ikke deles av alle, men av såpass mange at det preger hele folkegruppen som en kollektiv enhet.

Som mange sikkert husker, hadde vi tidlig på 2000-tallet, etter islamsk terrorisme mot Vesten, en intens og nødvendig diskusjon om islamisme, Koranen, hijab, niqab, æreskultur og lignende temaer.

Les også: Til tross for fornedringsranene: Ingen har noen gang blitt dømt for hatkriminalitet mot svensker

Denne debatten var essensiell for å forstå radikalisering og kulturelle konflikter, og en av dem som deltok i den til stor personlig pris var jo daværende Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, som sto opp mot trusler for ytringsfrihetens skyld. Denne parallellen viser at slik kritisk analyse ikke er forbeholdt én gruppe; den er et verktøy for å navigere i en globalisert verden der kulturer kolliderer.

På samme måte som vi analyserte muslimer og islam på den tiden, kan vi også analysere jøder og jødedom, og spesielt jøder i Israel, uten at det automatisk blir hatprat. Her bør det nevnes at forskjellige grupper har forskjellige kjennetegn som formes av historie, miljø og verdier. For eksempel har nordmenn flest et demokratisk sinnelag, kjenner godt til snø og spiser brød under lunsjpausen på jobben, dette er kulturelle normer som preger oss kollektivt.

De fleste svensker er gode til å stå i kø og foretrekker varm mat i pausen på jobben, mens tyskere ofte er kjent for sin organisatoriske effektivitet, og amerikanere for sin sterke vektlegging av individuell frihet. Så lenge man bedriver diskusjonen fredelig, med respekt for mangfold og uten å fremme vold, er det fullt ut i sin orden å diskutere forskjeller på gruppenivå. Dette fremmer faktisk forståelse og reduserer fordommer ved å gjøre mønstre synlige og debatterbare.

Hvis vi da ser på jødiske skrifter som Det gamle testamente, Talmud og Misjna, så peker de alle på jødene som utvalgte, et konsept som understreker en spesiell rolle i verden og en sterk identitetsfølelse. Det fremgår her at de er svært opptatt av egen gruppe, noe som manifesterer seg i en sterk lojalitet internt, og det er også noe vi merker når jøder føler seg truet.

Les også: Danmark: 72 prosent av gjengkriminelle har bakgrunn fra ikke-vestlige land

De kan krangle internt om detaljer, men når de oppfatter en ekstern trussel, agerer de ofte kollektivt med en samlet front. Dette er en styrke som har bidratt til overlevelse gjennom historien, men det kan også føre til isolasjonisme. Der har vi skandinavere noe å lære, ettersom vår individualisme noen ganger gjør oss mindre effektive i å forsvare felles interesser.

Et konkret eksempel på hvordan slike idéer manifesterer seg finner vi i Ovadja Yosef, som var sefardisk sjefsrabbiner i Israel fra 1972 til 1983, og hvis begravelse i 2013 ble fulgt av over 700 000 mennesker, et tall som understreker hans massive innflytelse og popularitet. Yosef uttalte blant annet at «ikke-jøder er født bare for å tjene oss [jøder]», og at «utenom dette har de ikke noen plass i verden.

De er bare her for å tjene Israels folk. Hva skal vi ellers med ikke-jødene til? De vil arbeide, de vil pløye, de vil høste, mens vi vil sitte som en godseier og spise. Derfor ble ikke-jødene skapt». Med så mange følgere ved sin begravelse var Yosef neppe noen obskur karakter; han representerte en mainstream-strømning innen ortodoks jødedom i Israel, og hans ord reflekterer en tolkning av skriftene som prioriterer jødisk overlegenhet.

Han var en av de høyeste autoritetene i Israel, og for å sette dette i perspektiv: La oss si at en biskop i Den norske kirke uttalte noe lignende om oss hvite kristne, og at andre grupper bare var i Norge for å arbeide og tjene oss. Jeg kan love dere at det hadde vært en skandale, ikke bare i kirken, men i hele det norske samfunn, det ville utløst debatter om rasisme, etikk og kirkens rolle, og sannsynligvis ført til avskjedigelse eller offentlig fordømmelse. Denne dobbelstandarden illustrerer hvordan kulturell kritikk ofte møter ulik motstand avhengig av gruppen som kritiseres.

Her skal vi nok huske at ved den moderne staten Israels grunnleggelse i 1948 ble 750 000 palestinere fordrevet fra sine hjem, en hendelse kjent som Nakba, som har formet generasjoner av konflikt og bitterhet.

At palestinerne allerede fra begynnelsen fikk et dårlig inntrykk av disse jødene, er ikke rart, det er en naturlig reaksjon på traumer, lignende hvordan mange eldre nordmenn, selv de født etter krigen, har gitt uttrykk for at de misliker tyskere på grunn av okkupasjonen under andre verdenskrig.

Les også: SIAN kastet ut fra Radisson Blu i Bergen – hotellet skylder på politiet, men politiet avviser

Selv oss svensker misliker de av og til, på grunn av Sveriges nøytralitetspolitikk under krigen som tillot transitt av tyske tropper. Slike historiske arr viser at misnøye ofte er rotfestet i konkrete hendelser, ikke i irrasjonell hat.

Hvis vi vender tilbake til Yosefs uttalelser, er det lett for enkelte å si at selv om han hadde mange følgere, er det også mange som er uenige med ham og det er sant at jødedommen er mangfoldig.

Men dette med å være utvalgt, og flere tusen år med historie preget av forfølgelse og diaspora, preger jødene som folk, selv de som ikke er religiøse. Det skaper en sterk identitet som kan være både en kilde til stolthet og konflikt. Det finnes stor jødisk litteratur, og det finnes mange jødiske vitenskapsmenn, og vi kan hylle dem for deres bedrifter innen kultur, vitenskap og kunst, som har beriket verden. Men vi må også anerkjenne at det finnes jøder, mange jøder, som har begått og begår grusomme handlinger, akkurat som i enhver annen gruppe, balansen i analysen er nøkkelen til rettferdighet.

Et historisk eksempel er folkemordet Holodomor i Ukraina på 1932 og 1933, som var en politisk framkalt sultekatastrofe som drepte millioner, og som i høy grad ble styrt av jøder i det sovjetiske lederskapet og NKVD (hvor jøder utgjorde 40%), som blant annet er dokumentert i Alexander Solzhenitsyns book Two Hundred Years Together.

Ofrene var hovedsakelig hvite kristne ukrainere, og det er et faktum at de tidlige bolsjevikene i Sovjetunionen til stor del besto av jøder, noe som reflekterer en overrepresentasjon i revolusjonære bevegelser på den tiden. Dette understreker hvordan maktstrukturer kan forsterke gruppebaserte dynamikker, og det inviterer til en dypere undersøkelse av historiske mønstre uten å skylde på hele gruppen.

I dag finnes jødiske israelere som bomber Gaza, bomber som har drept omtrent 65 000 mennesker de siste to årene, et tall som inkluderer massive sivile tap og ødeleggelser. Det er verdt å påpeke at ofrene ikke bare er muslimer, men også kristne, noe som utvider konflikten utover religiøse linjer.

Noen husker sikkert at Tucker Carlson nylig kritiserte Israel for at de bombet kirker, noe som viser at kritikken kommer fra ulike hold. Hvis vi skal hylle jødiske intellektuelle for deres bidrag, må vi også kunne kritisere Israels blodtørst og de systematiske handlingene som fører til slike tap. Og vi må spørre oss: Hva slags mentalitet har de høyteknologiske jødiske pilotene som gjør dette i to år? Dette spørsmålet går til roten av desensitivisering i krig, der teknologi og ideologi kan distansere individer fra konsekvensene av sine handlinger.

Hvis en arabisk stat hadde utsatt jøder for et tilsvarende folkemord, hadde vi fått høre høylytte protester i hele Vesten, og USAs president hadde sannsynligvis også truet en slik stat med umiddelbar bombing, denne asymmetrien i internasjonal respons avslører geopolitiske dobbeltstandarder.

Dette folkemordet dokumenteres på nett, blant annet på TikTok, og jødiske israelske soldater skryter åpent av sine gjerninger. Det finnes videoer der de skyter små barn i hodet og skryter av det, noe som peker på en kultur av straffrihet og glorifisering av vold. Så da lurer jeg igjen: Hva slags mentalitet har man hvis man ikke bare kan holde på slik, men i tillegg også skryte av det? Dette kan knyttes til psykologiske mekanismer som dehumanisering, der fienden reduseres til noe mindre enn menneskelig.

Av de 65 000 drepte palestinerne er omtrent halvparten kvinner og barn, og Netanyahu har vist til den bibelske fortellingen om amalekittene, et folkeslag som israelittene drepte fullstendig, inkludert kvinner og barn, dette bibelske narrativet brukes for å rettferdiggjøre ekstreme tiltak.

På Vestbredden gjør jødiske bosettere livet surt for palestinere gjennom å rive oliventrær og ødelegge veier, slik at palestinerne ikke kan kjøre på dem, noe som er del av en systematisk strategi for å gjøre områdene ubeboelige. Netanyahus plan er å fordrive palestinerne, noe som betyr flyktningstrømmer til Europa og Vesten, inkludert til Norge.

Jeg trenger vel ikke å nevne at palestinere ikke passer spesielt godt sammen med nordmenn, gitt kulturelle forskjeller og potensielle konflikter? Så de som mener at Israel er vår venn, skal nok tenke litt over dette, da handlingene deres indirekte påvirker vår egen sikkerhet og integrering.

Hva mener da israelske jøder selv om dette? The Pennsylvania State University gjennomførte en meningsmåling i mars 2022, altså før 7. oktober-angrepet, der de spurte spesifikt israelske jøder, ikke alle israelske borgere, hva de mente om forskjellige ting.

Av meningsmålingen fremgår at 82 % av israelske jøder støtter å kaste ut alle palestinere fra Gaza, 56 % støtter å kaste ut palestinere som er israelske statsborgere, og 47 % av de spurte svarte ja på spørsmålet om de støttet å gå frem på samme måte som Josva gjorde i Jeriko, det vil si å utslette alle. Så verken Yosef eller Netanyahu er ekstremister i en jødisk-israelsk sammenheng; de reflekterer snarere en betydelig del av opinionen, noe som understreker at disse holdningene er dypt rotfestet og ikke marginale.

Som nevnt bruker man ordet «antisemitt» som en hersketeknikk for å stilne kritikk, men for all del, jeg gikk i fella og aksepterte det først. Jeg skulle ha brukt et annet ord, for eksempel antisionist, selv om det er umulig å separere sionisme og jødedom fullstendig, til tross for at sionismen opprinnelig er en sekulær bevegelse fokusert på nasjonsbygging, mens jødedommen er en (etno-)religion med dype røtter. Men dette er altså noen fakta som gjør meg skeptisk til Israel og til jødene som gruppe, basert på en kombinasjon av historiske, kulturelle og aktuelle observasjoner.

Men som kristen må jeg vel støtte Israel og jødene? Lenge trodde jeg det, påvirket av en utbredt fortolkning i kristne miljøer. Det var før jeg begynte å analysere hva Bibelen egentlig sier, og dykket dypere inn i teologiske tekster for å skille mellom tradisjon og skrift.

La meg begynne med å minne dere om debatten mellom Tucker Carlson og Ted Cruz for noen måneder siden, der Cruz hadde åpenbart fått presentert samme kristensionisme som den jeg selv trodde på i mange år, før jeg innså at sionisme og kristendom ikke har med hverandre å gjøre på den måten.

Ted Cruz trakk frem 1. Mosebok 12:3: «Jeg [Gud] vil velsigne dem som velsigner deg [Abraham], men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

Den kristensionistiske tolkningen, som Cruz fremførte, er at det betyr at vi må velsigne jødene, og Israel, og han setter likhetstegn mellom det bibelske Israel og dagens Israel, noe som selvfølgelig er galt ettersom dagens stat er en moderne konstruksjon, ikke en direkte fortsettelse av det gamle kongeriket. Det er altså Abraham som skal velsignes først og fremst. Etter Abraham gikk velsignelsen over til Isak, og siden til Jakob, som er israelittenes stamfar.

Betyr dette at dagens jøder er velsignet som en kollektiv gruppe? Nei, for da Jesus døde på korset, sa han «Det er fullbrakt» (Joh. 19:30). Dette var etter at jødene hadde forkastet ham som Messias, og markerte fullbyrden av Guds gamle pakt.

Da var Guds plan med israelittene fullbrakt, og evangeliet gikk i stedet ut til folkeslagene, en universell utvidelse som inkluderer alle nasjoner. I dag er intet folkeslag mer eller mindre utvalgt enn noe annet; frelsen er individuell og basert på tro, ikke etnisitet.

Før sin blodige død på korset påpekte Jesus selv om den tidens jøder: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker» (Joh. 8:44a), en skarp kritikk av religiøs hykleri og avvisning av hans budskap. I Luk. 3:8 påpeker Johannes døperen: «Så bær da frukt som svarer til omvendelsen.

Og begynn ikke å si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far.’ For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene.» Denne tolkningen, at velsignelsen ikke lenger er hos jødene som folk, bekreftes også flere steder i Det nye testamente, både i evangeliene og i epistlene, som Paulus’ brev der han understreker at kirken er det nye Israel, bestående av troende fra alle folkeslag.

Det finnes altså verken noe politisk eller teologisk grunn til ukritisk å hylle jøder og Israel, de bør analyseres som gruppe på lik linje med andre etniske og religiøse grupper, med en balansert tilnærming som anerkjenner både styrker og svakheter. De bør kritiseres når de begår kritikkverdige handlinger, akkurat som vi gjør med andre nasjoner, for å fremme rettferdighet og fred i verden.

• X
• Facebook
• Telegram
• WhatsApp
• Reddit
• Mastodon
• LinkedIn