Celestinesaken- En historie om terror.

 CELESTINE SAKEN – EN HISTORIE OM TERROR.

ET BREV SOM INNEHOLDER BEKYMRING

En historie fortalt av en bestemor.
Dette er sannheten om hvordan den norske regjering organiserer kidnapping av norske barn.
Det handler om penger. Dette er historien om mitt barnebarn Celestine og om hva som virkelig hendte. Barnets mor heter Linn, og faren heter Adrian.
Linn var innunder barnevernet fra hun var fem år til hun ble atten år.
Faren hennes fortalte henne før han døde, at når hun en gang ble gravid, ville barnevernet helt sikkert ta tak i henne, straffe henne, siden hun hadde vært i fosterhjem selv i tretten år.  Han sa at hun aldri måtte stole på barnevernet, og han fikk rett.
Kjærester
Linn og Adrian ble kjærester da de møttes. Linn hadde drukket en del etter at faren hennes døde.  Adrian fikk henne til å slutte med det.
Jeg tilbudte Linn å bo hos oss. På den måten kunne jeg hjelpe disse ungdommene på sin veg til å bli voksne og selvstendige. Jeg hadde tenkt å flytte i en mindre leilighet, siden Adrian var det enesete av mine barn som fortsatt bodde hjemme. Rett etterpå fikk Linn influensa. Den varte veldig lenge, så jeg ba henne ta en graviditetstest. Den var positiv.
På den tiden var hun allerede 26 uker på veg. De bodde i en liten leilighet, fikk sosialkontoret greie på, antakelig gjennom dokteren hennes. Hun ble tilbudt en plass i et mødrehjem, om hun ønsket, men Linn ville ikke det. Det unge paret ville klare seg selv, og heller få hjelp hos familie og venner som bodde i nærheten.
Da startet terroren.
Kort tid etterpå fikk jeg telefoner fra mennesker som kunne fortelle meg at fire- seks politmenn, i uniform, banket på dører i nabolaget og spurte etter Linn. De som ringte lurte på hva dette dreide seg om. De trodde jo selvsagt at hun hadde gjort noe veldig ille, siden så mange uniformerte politi så etter henne.
Jeg fikk sjokk, for dette var ikke normal oppførsel. Hun hadde blitt gravid, det var det eneste. Jeg kontaktet familieadvokaten vår i Bergen og spurte om han kunne representere Linn. – Om han kunne ringe politiet og spørre hva som foregikk.
På den tiden var jeg opptatt av å flytte til mitt nye hjem, og Linn og Adrian bodde hos venner mens flyttingen pågikk. Jeg hadde funnet en mindre leilighet nær byen. Resultatet ble at politiet fikk nabolaget til å bli skeptiske for om Linn og Adrian kanskje var kriminelle. Familieadvokaten ringte politiet, men de ville ikke fortelle han hva problemet var. Informasjonen advokaten fikk var at Linn skulle tvangsplasseres et sted. Både advokaten og jeg visste at en måtte være stoffavhengig eller ha en psykisk forhistorie for at de kunne gjøre dette.
Linn hadde ingen av delene.

Forfølgelsen fortsatte, gjennom hele graviditeten, og Linn var vettskremt størsteparten av tiden. Hun ante ikke hvor de ville plassere henne, og hun stolte ikke på noen lenger.  Jeg la merke til at hun ikke engang stolte på Adrian, men jeg sa ingenting og respekterte at de måtte ordne opp seg i mellom.

Linn ble paranoid, fikk psykiske problemer og ble deprimert. På slutten tilbudte jeg henne å flytte til sommerhuset vårt i Sverige, fordi de ekskalerende problemene som ble forårsaket av politiet i Norge, ikke var bra hverken for henne eller barnet.

MAKE NOTICE: All CPS cases, are civil cases and according to Norwegian Law, the Police shall not involve themselves in civil cases, at all. We can look at the structure of Barne-og likestillings departement (dep of child care service) to confirm this. So is the security-police, that should be under under the Justice department. De facto the police serve as a shadow without in a part of society where they have no legitim legal jurisdiction. Here we can see the tentacles of the Octopus, influences both the security Police and the Police, as such. Barne-og likestillings department is without a doubt an Octopus, influencing all the departments, the Minister and the judges. Barne-og likestillings department "is a parallell state" in function, - the state in the State. This is corrupt and outside the states law. I will prove this later.
Politiet
Politiet kom til min nye leilighet i Hønefoss og spurte etter henne. Jeg sa de måtte la henne være i fred. Jeg spurte hva de tenkte på, forfølge en gravid ung kvinne på denne måten.
 – De måtte forstå konsekvensene dette stresset kunne føre til både for barnet og          barnets mor og far. – Det var tøft nok for meg som bestemor også. Da ble jeg fortalt at de mistenkte henne for å bruke narkotika, men de forklarte ikke hvorfor de mistenkte dette. Politiet var sendt fra NAV i Hurum, der vi bodde før. NAV hadde sendt et brev om at de var bekymret til helsemyndighetene, og de ville ta urintest av henne.
Jeg mistet nesten besinnelsen, men jeg klarte å holde meg rolig.
Jeg informerte dem at hun hadde bodd i vårt hus mange uker nå og at dette ikke var sant. Linn hadde aldri brukt narkotika. Hun hadde ingen narkotikahistorie fra fortiden heller. Dette var noe jeg visste, ikke minst fordi hun alltid hadde noen som fulgte med på  hva hun gjorde.
– Jeg var så sjokkert at jeg trodde nesten ikke mine egne ører.
Jeg ba dem ryke og reise, ikke behandle en ung, gravid kvinne på denne måten, med sånne horrible metoder.
It proves clearly, that this is a method of cooperation between Nav, the Police and CPS. It is terrorism. This worried us all. (We have also videoes and tapes to prove this).
Jeg fikk dem helt tydelig til å føle seg ukomfortable, jeg så det på dem. Alle kan forstå at dette hadde negative konsekvenser for både mor og barn, resten av familien også selvsagt.
Sannheten er at jeg har min egen historie med NAV, og på grunn av deres inkompetanse og brudd på lover, hadde jeg varslet tre ganger til deres overordnede. Det resulterte i at det ble tatt en granskning på mitt lokale NAV kontor. De var ikke veldig glad for dette, men jeg fulgte loven, noe jeg mener de også skulle ha gjort. Noe jeg  bør nevne er at de også hadde dårlig kompetanse og service. Dette er også brudd på loven. På et offentlig kontor skal det selvsagt være orden på dette. De burde skamme seg.
Gjemte seg
Linn gjemte seg i Sverige. Hun hadde hørt på meg, ikke minst på grunn av faren sin advarsel før han døde. Siden politiet ikke ville gi noen informasjon til advokaten, var det selvsagt grunn til bekymring og brudd på loven. Advokatenes jobb er å beskytte sine klienter, så han har rett til å få ut informasjon på vegne av klienten. Advokaten har rett til å vite hvorfor autoriteter jakter på hans klienter.
Faktum er at han fikk ingen informasjon i det hele tatt. Er dette normal oppførsel av politiet i et demokratisk land?
– Hvorfor snur våre myndigheter det blinde øyet til offentlige brudd på norske lover? Er det virkelig lov å terrorisere mennesker i dette landet uten konsekvenser?
Barnet skulle snart bli født
Jeg nektet fortsatt å si hvor Linn søkte dekning i Sverige. Urintest var ikke på toppen av listen over hva som var det viktigste der og da. Hun trengte ro og hvile, ikke fullt av redsel for at politiet skulle komme og ta henne og barnet. Jeg hadde fått telefonnummeret til helsemyndighetene, de bad meg gi det til Linn og håpte hun ville ta kontakt selv.  Jeg husket igjen navnet, men jeg husket ikke hvor jeg hadde det fra da. Senere demret det for meg…
Neste dag reiste jeg til Sverige. Jeg hadde nesten ikke sovet og var frustrert. Hvordan kunne myndighetene gjøre dette mot både Linn og barnet? Er det ikke politiet som skal sørge for at loven blir fulgt?
I følge § 266 (Hensynsløs oppførsel) og § 266a (Seriøs straffeforfølgelse) kan brudd på denne loven gi to – fire år i fengsel.
Mors reaksjon
Linn var sjokkert da jeg sa hva beskyldningene gikk ut på. Hun bestemte seg for å høre med jordmoren hva hun skulle gjøre. Jordmoren ble sjokkert, og hun trodde ikke på noe av det Linn fortalte. Linn ville tilbakevise disse beskyldningene, så hun gikk med på å gi urintest samme dag. Den var selvsagt negativ. Hun fortsatte å ta testen hver uke helt til fødselen. Det ble tre tester de siste ni dagene av graviditeten. Alle var negative. Dette er jo et bevis som burde gjøre en forskjell. Men det viste seg å ha null betydning.
Samtykkebrev
Etter at jeg fortalte Linn hva som foregikk, ga Linn meg et samtykkebrev på å ta kontakt med Ingrid Nicolaisen hos den norske helsemyndighet. Resepsjonisten fikk ikke tak i henne, ikke engang på telefon. Jeg ventet i mer enn to timer, ingen fikk tak i henne. Jeg la brevet hos resepsjonisten og forventet at Ingrid Nicolaisen skulle ringe meg. Jeg hørte aldri et ord….
Celestine
26. Juli fødte Linn på sykehuset Karlstad i Sverige. De norske myndighetene trodde fortsatt hun var i Norge. Linn endret adresse bare tre dager før hun fødte, for å unngå at barnevernet skulle komme før fødelen hadde startet. Både Adrian og jeg var med henne da hun fødte sønnen, 3200 gram og 50 cm. lang, og fikk navnet Celestine.
Barnevernet på døren
Etter at hun var kommet hjem, banket noen på ytterdøren. Det svenske barnevernet stod på døren. De hadde fått en bekymringsmelding fra barnevernet i Norge.  De ba om tre måneders evaluering av situasjonen. Jeg ble totalt gal, og spurte dem om de kunne komme tilbake senere, fordi dette ble altfor stressende for mor og barn som nettopp hadde kommet hjem. Linn satt og ammet, stress som dette kunne gjøre at hun mistet melken. Dette er rene forfølgelsen. Nå hadde hun vært deperimert så lenge, etter å ha blitt forfulgt i svangerskapet. Det var ikke for mye å spørre om. Hun trengte fred og ro mest av alt.  Men jeg snakket for døve ører. Det var null forståelse, så jeg kastet dem ut, og truet med å anmelde dem til politiet.
Jeg orket ikke denne arrogante og ufølsomme behandlingen fra barnevernet. Aldri har jeg vært mer opprørt i hele mitt liv.
Linn var i ferd med å bli bedre for hver dag, men barnevernet sendte henne rett ned i depresjonen med denne terrorbehandlingen sin. Hvis jeg hadde kunnet, hadde jeg avverget denne situasjonen, så vi nektet å samarbeide.
Hadde dette skjedd på en annen måte, en respektfull måte, hadde det vært annerledes.  Dette ble bare en understreking av terrorbehandlingen familier i Norge opplever.
På denne måten ble Linn en rømling.
Brudd på barnekonvensjonen
På grunn av forfølgelsen og brudd på menneskerettigheter, stress og andre problemer, forårsaket av barnevernet, fikk Linn og Adrian en psykisk nedtur.
Linn mistet melken, og gikk inn i en depresjon. Hun ble irritabel og klarte ikke å knytte seg til barnet, for hun fryktet at barnevernet kom til å ta Celeste fra henne. Hun brøt nesten sammen da barnet gråt, hun var helt på felgen. Adrian tok ansvaret for å roe ned barnet og stod opp om natten med sønnen fire- fem ganger for å mate han, bytte bleier og roe han ned når han gråt.
Jeg ble stresset og bekymret for hele situasjonen. Forfølgelsen fra barnevernet ødela Linn totalt. Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å støtte dem fra sidelinjen. – Se på alt som skjedde. Helt utslitt uten å være i stand til å gi mer hjelp.
Foreldrene giftet seg i Mai. Celestine hadde rett til å ha begge foreldrene hos seg, men barnevernet ødela alt for dem alle sammen. Barnevernet ødela deres kjærlighet. Denne terroren fikk meg til å hate regjeringen. Hate barnevernet. Dette fikk meg til å føle hva ordet hat virkelig betyr.
Linn fikk en advokat i retten. En snill, eldre kar, og takk og lov for det!
Barnevernet skulle bruke tre måneder på å se på situasjonen. De hadde lange samtaler med meg, og gikk ut og inn av huset vårt, som de ville. For Linn ble situasjonen uholdbar. Hun såvidt eksisterte, og det var nesten umulig å få henne ut av sengen etterhvert. Hun overlevde bare såvidt.
Terroren fortsetter
Den svenske forvaltningsrett sendte Linn et brev. Hun fikk fjorten dager på seg til å endre mening, ellers ville de sette igang en hastehenting av barnet.  Det betydde at de ville ta barnet i varetekt i to uker, som en fange. I Sverige sier loven at de bare kan ta et så lite barn i to uker om gangen.

Det norske barnevernet
Jeg kunne ikke tro at dette hendte, men det gjorde det. Linn hadde bevist at det norske barnevernet tok feil, hun tilbød seg også å levere inn flere urinprøver, med det var ingen nåde.
Spørsmålet er da som følger:
Er det lovlig å tiltale noen når falske rykter er motbevist?
Er det noen form for sikkerhet etter loven for familier i Norge, selv om de bor i Sverige?
Hvordan kan slike ting som dette skje?
Det ble brudd, far i Norge, mor i Sverige, lyset i enden av tunellen var at Adrian nektet å samarbeide. Han hadde adresse i Norge, og han var skremt over den makten barnevernet hadde over Linn. Adrian skrev foreldreansvaret sitt over på meg, og begge ble enige om at Celeste skulle vokse opp hos meg, det var en løsning barnevernet tydeligvis kunne se for seg. Avtalen ble underskrevet med to uavhengige vitner til stede, og det ga begge foreldrene mer fred i sjelen. Adrian reiste til Norge og saken i retten ble avsluttet, uten at noen aksjon ble satt i sving. De ble visst enige om at barnet ble godt tatt vare på, hadde alt det trengte. Saken ble avlsuttet i Januar 2016, da barnevernet hadde fått papirene sendt fra den svenske domstolen.
Jeg tok Celeste med meg til Norge, for noen dager, en gang i mnd. slik at han og Adrian skulle holde kontakten. Jeg hadde ikke bil på den tiden, så vi reiste med buss. Det var en lang reise, men det var verdt det. Celestine skulle ikke glemme sin far.
Jeg laget en avtale med sosialkontoret og sa at Linn ønsket en egen leilighet, etter at hun og Adrian hadde gått fra hverandre. To konsulenter kom hjem til oss og sa at de ville betale for en leilighet for Linn, og de ville også betale for psykolog to ganger i uken for henne. Så langt gikk det greit. På denne måten kunne hun bli bedre, ha Celeste i helger, og når hun ble bedre kunne hun overta omsorgen helt etterhvert. Jeg var veldig fornøyd med at det så ut til at de forstod situasjonen endelig. Jeg så lyset i enden av tunellen.
Linn kom aldri tilbake
Like før Påske, Skulle jeg ta Celeste for å besøke faren sin igjen. Jeg foreslo at Linn kunne besøke venner i Norge samtidig, og hun syntes det var en god ide. Adrian hadde lyst å feire Påske sammen med oss, men da Linn hørte dette, ville hun ikke, fordi de hadde problemer med å kommunisere med hverandre etter alt som hadde skjedd. Vi ble da enige om at Linn kunne komme noen dager senere.  Men Linn kom aldri.
Adrian tok dette veldig tungt og han ble syk. Han fikk en sykemelding fra Norge og ble med meg og sin sønn til Sverige. Jeg sa til huseigeren at jeg ville flytte ut i slutten av Juli, den varfor liten for oss tre. Han ble lei seg, for vi hadde hatt et så godt forhold, men han forstod hvorfor jeg hadde tatt denne avgjørelsen. Adrian fikk en forlengelse på sykemeldingen sin da vi ankom Norge igjen.
Neste morgen la jeg merke til at noen hadde parkert bak bilen min. Plutselig kom det to kvinner løpende og ropte mot oss…. Er du Adrian?
Adrian stanset og svarte ja. De presenterte seg og sa de var fra barnevernet. Jeg steg ut  og sa at jeg har en liten gutt med meslinger inne som jeg ikke kan gå i fra, og de to kvinnene fulgte Adrian og meg inn i huset.
En annen kvinne kom løpende. Hun hadde kjørt sin egen bil. Åshild G. Lad sa hun navnet hennes var.
– Et navn jeg hadde hørt før.
En ny bekymringsmelding
En av kvinnene, Monica Rype, sa de hadde fått en bekymringsmelding angående om Celeste ble tatt godt nok vare på. Den som stod bak denne bekymringsmeldingen var Linn sin tidligere fostermor.
Jeg leste brevet. En bekymring angående Linn og Adrian. Linn hadde ikke sett sin sønn, noe hun selv hadde valgt. Adrian drakk for mye, og var derfor ikke i stand til å ta seg av Linn og Celestine.
Linns fostermor skrev at hun var bekymret for at jeg var imot vaksine og at jeg delte min bekymring med resten av verden. Sannheten er at jeg var ikke imot vaksiner, jeg var bare skeptisk til alle bivirkningene som kan følge med disse vaksinene. Celestines foreldre hadde sammen bestemt seg for at de ikke ville vaksinere barnet sitt.
Jeg fortalte dem også at Celestine var født i Sverige, og gikk i helsetasjonen der og at de var informert angående dette med vaksinering.
De ville vi skulle komme til deres kontor, fordi de hadde fått andre bekymringsmeldinger også. De insisterte at vi skulle bli med dem med det samme.
Kidnappingen
Jeg pakket med bleier, melk og grøt.  Adrian og Celestine kjørte med kvinnene, mens jeg kjørte min egen bil. Da jeg kom frem, stod Monica Rype og Adrian med Celestine på armen utenfor og ventet på meg. På kontoret satt lederen i barnevernet. Celestine forsto allerede da at noe var galt, selv om han da bare var elleve måneder gammel. Han hadde et godt tak i genseren min og nektet å leke på gulvet med lekene som var der. I mens gikk barnevernet gjennom brevet hvor Linns fostermor hadde beskrevet at Linn ikke fikk møte Celeste, og brev fra psykologen hennes.
Jeg forklarte at Celeste bare hadde vært hos legen på vanlige spedbarnskontroller, og at de var godt fornøyd med hans utvikling. Jeg gav dem til og med telefonnummeret så de kunne ringe og sjekke om de ønsket. Det var de ikke interessert i.

                                                      Bestemor Liz
Monica Rype ville gå utenfor å ta en sigarett på balkongen, så de bestemte seg for å ta en pause, og spurte om jeg ville ha en sigarett også. Da vi var ute å røykte ble det lagt frem en ferdig skrevet plassering av Celesine foran Adrian, som han skulle skrive under på, og dette var tydeligvis grunnen til at Monica og jeg ble sendt ut for å røyke.
Dette fant jeg ut senere. Adrian var i et slags sjokk, og husket nesten ingenting av disse seks timene hos barnevernet.
For å lage en lang historie kort, sa de at de mente han virket å være understimulert, og sen for alderen, så de tok Celestine. Jeg nektet, for jeg hadde jo omsorgen for han. De tok en urintest av både meg og Adrian, Adrian hadde spor av THC, men min prøve var ren. Det var ikke lovlig å tvinge meg til å ta urinprøve fant jeg ut senere, for jeg var ikke part i saken. Jeg hadde heller ingen forhistorie med misbruk av narkotika.
De nektet å gi Celesine tilbake til meg, da vi skulle gå, mens de lo og sa at dørene skulle stenges, og at vi ikke fikk ta han med oss.
Celestine løftet begge armene sine mot meg, og var virkelig oppskaket, da vi prøvde å holde han igjen. Jeg prøvde å informere om rutiner rundt mating, sovetider og diverse, men det var de ikke interessert i å høre om. At barnevernet vil det beste for barna må virkelig være en stor spøk.
Da vi kom i bilen, kune vi ikke tro det som nettopp hadde hendt.
Dette beviser at det norske systemet ikke respekterer det svenske systemet, deres lover og regler. Monica Rype hadde ingen formell utdannelse, jeg er selv utdannet Spesial Pedagog, en spesialist for barn med spesielle behov, og ble presset av barnevernet, ble et offer for maktovergrepet som foregår der det viktigste burde være å ta vare på familier. Jeg har til og med arbeidet for UDI, sammen med advokater, som vokter,  og hatt ansvaret for 85 barn. Jeg kunne ikke forstå at dette nettopp hendte….
Hvordan kan dette skje i det som på folkemunne blir omtalt som «Det beste landet i verden å bo i.»
To år er nå gått.
Forsettelse følger……..
Kilde:
Annonser

About Merete Hodne

Journalist for Alternativ Media, frisør og blogger.

View all posts by Merete Hodne →

2 Comments on “Celestinesaken- En historie om terror.”

  1. Det er rett og slett fortvilende at myndighetene tier dette ihjel. Det er systematisk ødeleggelse av barn og deres familier … Galskap støttet av Regjeringen Erna Solberg

Comments are closed.