«Jeg har skikkelig lyst til å trene og er veldig motivert nå». NEI! Du er ikke det. Hadde det vært sant at du har så utrolig lyst til å trene, hadde du begynt og vært i gang for lenge siden.

Ja, dere har lyst til å være godt trent, ha en flott kropp og være i god form. Men dere har ikke lyst til å trene. Ikke lur dere selv.

Dere kommer ikke til å oppnå å spankulere rundt i sommerkroppen i år heller. Hva får dere til å tro det? For å greie dette må dere oppriktig like å trene. Like de tingene man gjør på trening, og ikke se på det som et tungt slit man må gjennom før man endelig kan skrive på status: «Tjo-hei hvor det går. Er skikkelig motivert nå og det er så gøy å trene. Sommerkroppen her kommer jeg!!!» (Masse smilefjes og biceps-emoji).

I årevis har jeg sett «nyttårsgjengen» dukke opp i hopetall rett etter nyttår. De er lett å få øye på. Foruten det første øyekast hvor jeg legger merke til at dette er personer jeg ikke har sett tidligere gjennom hele året – det er jo folk som kommer og går, lykkes og mislykkes gjennom hele året, så å prøve og feile er selvfølgelig legitimt – så lyser det stress, adrenalin og usikkerhet av dem. De ser nesten litt ville i blikket ut, et blikk som er et resultat av sammenblandingen av «nå, denne gangen skal jeg saft suse meg greie det. Jeg har bestemt meg!», og «Huff, jeg håper ingen her legger merke til at jeg er en nyttårsforsett-trener. Jeg tror ikke det. Den supermoderne tightsen og trøyen jeg kjøpte på mellomjul-salget, håndduken som ligger casual over nakken dekker over det på samme måte som hånden min dekker over ølvommen når jeg later som jeg må klø meg på magen».

Her kommer det viktigste avsnittet dere må lese før dere kommenterer og kanskje berettiget kaller meg en arrogant drittsekk:

Jeg har trent i flere år og ser virkelig verdien i det. Derfor ønsker jeg at flest mulig nordmenn også finner sin måte å vedlikeholde fysikken sin på. Jeg applauderer absolutt alle som finner sitt spor også på treningsstudioet mitt. Når utrente kvinner og menn dukker opp så er det et positivt fenomen. Det er en ærlig sak å prøve, og det er ikke alle som lykkes. Kanskje finner de en annen metode? Gå turer i skog og mark er jo kjempeeffektivt på alle måter. Å trene på studio er også flott, men problemet dukker opp når 99% av de som innerst inne vet de kommer til å mislykkes likevel på død og liv må gjøre det i perioden 2. januar til 2. mars. Det er rett og slett snakk om en matematisk innskrenking i forhold til kvadratmeter pr. person. Når dere skal gå på et prosjekt som 99% sikkert kommer til å kun resultere i en forsømt mestringsfølelse, enda dårligere selvbilde og et behov for å generere forklaringer, eller snarere bortforklaringer, kan dere ikke være så snill å gjøre det i perioden 2.mars til 31. desember? Da sparer dere de flittige treningsfolkene for trengsel og klaustrofobi, og dere er ikke like iøyenfallende og sårbare der dere flakker rundt med håper-ingen-ser-meg-blikket.

Jeg kan selvfølgelig ikke komme med alt dette negativet ovenfor mennesker som bare vil og ønsker det beste, uten å bidra med noen tips og hjelp som forhåpentligvis resulterer i at noen av dere holder ut til neste nyttår, og kan stå sammen meg og irritere seg over den forutsette trengselen 2. januar 2020.

Alle trener for å oppnå noe. Det være seg god kondis, styrke, større muskler, mindre fett osv. Slik naturen og de fysiske lovene fungerer tar alt dette tid og det går sakte. Det vil si at om du vil høste din belønning for innsatsen, vil det være ødeleggende for din motivasjon om du til stadighet ser deg i speilet eller veier deg på vekten.

Du har jobbet hardt i en hel måned, men vekten er omtrent den samme. Det er fordi muskler veier mer enn fett, og dermed kan du fremstå slankere, selv om vekten er den samme.

Du har jobbet hardt i en hel måned, men ser lik ut i speilet. Nei, du ser ikke lik ut. Du ser litt slankere og bittelitt mer muskuløs ut. Det er bare det at det tar så lang tid at den gradvise forvandlingen går så sakte at du ikke merker det. Du ser bare den samme jeg i speilet, men andre som ikke ser deg hver dag merker forskjellen. Så om ingen ikke uoppfordret kommenterer det, er det ikke fordi du har trent for lite og for dårlig, men fordi du har lurt deg selv og sluntret med kostholdet?

Nøkkelen til suksess er å oppleve belønning for den tid og svette man legger ned. Derfor må du ikke hente ut belønning i form av tall på en vekt eller kortsiktig forvandling i et speil. Du må hente heller hente ut belønning hver dag du trener.

Når du kjenner det svir til det uutholdelige i bicepsen mens du løfter manualene, pin deg selv til enda flere repetisjoner. Ikke stopp når det gjør vondt. Dra det enda lenger og stopp når armen stopper seg selv og det fysisk ikke går lenger. Nyt smerten. Den smerten vil alltid være der, fordi når du neste gang gjør de samme øvelsene og merker at det gjør litt mindre vondt, så skal du øke vekten til det gjør minst like vondt igjen. Smerten forsvinner aldri, om du så trener i tiårvis er smerten en del av det som du må lære deg å elske. Hvis ikke kan du bare slutte med en gang. Belønningen du henter ut, henter du ut hver gang du trener, med den mestringsfølelsen det gir å overvinne smerten. Og ikke minst den ekte rusen du opplever i timene etter i form av endorfiner og dopamin som myldrer rundt i kropp og sinn og gir deg en harmonisk kongefølelse. Du sover også bedre, noe som er en god belønning i seg selv.

Og det er nettopp denne daglig belønningen som driver deg videre. Lysten til å oppnå mest mulig smerte, for så å nyte belønningen av det kun minutter og timer etterpå.

Uten å ha noen statistikk å vise til, har jeg inntrykk av at mellom 1 og 2 % av nyttårstrenerne ender opp med å trene kontinuerlig. Og det er de fåtall av dem som oppdager at de liker å trene. De liker det de gjør på trening, tar ut den omtalte daglige belønningen og omfavner treningen som en velkommen del av de daglige rutinene.

Til slutt en nyttårshilsen til dere som innerst inne vet dere ikke har det som trengs for å greie målene:

Hold dere hjemme, dere greier det ikke likevel.

Dere er waste of space!