Er det andre enn meg som har begynt å lure på om livet vi lever er virkelig eller resultat av noen høyerestående vesener som rett og slett kjeder seg såpass at de må ordne litt action med sine «joysticker»?

Jeg mener vi kan begynne å lure så lenge verden ser ut til å gå så totalt ut av hengslene som den nå gjør. Det er helt tydelig at det er en kamp mellom det gode og det onde som pågår i galopperende fart i disse dager. Alt som skjer på film skjer også i virkeligheten. Det er drama, action, romantikk, komedie, skrekk, og så videre, ofte i en sammensurium av en blanding.

Er drømmene våre om natten det virkelige livet, mens våkentiden egentlig ikke finnes? Det er så utrolig mange mennesker som ser ut som om de vandrer i narkose på dagtid. Du møter dem overalt, på togstasjonen, på gaten, i butikken, de har har tomme blikk som om de bare såvidt eksisterer.

Eksisterer vi egentlig i det hele tatt? Er livet en illusjon, noe som egentlig ikke finnes i virkeligheten? Vi har politikere som oppfører seg som om de er fjernstyrte fra både FN og Brussel. Er det faktisk det de er? Er de fjernstyrt av «noe» for å skape kaos blant mennesker med vilje? Det ser sånn ut for meg. Lever mange politikere med et defekt empati senter? Er det totalt tilintetgjort?

Jeg ser på meg selv som et stort sett godt menneske som ønsker andre vel. Hvorfor mener så mange at jeg er direkte ond og i verste fall farlig, når jeg vet at jeg er det motsatte? Greit nok har jeg når det har røynet på for mye hatt lyst å tilintetgjøre noen, men jeg vet jeg har selvdisiplin nok til å ikke gjøre det. Det er en fornuft som holder meg tilbake heldigvis. Stort sett så ønsker jeg alle godt, også mine fiender, jeg er ikke en hevngjerrig person i utgangspunktet.

Det er bare fortvilelsen som tvinger seg frem en sjelden gang. Fortvilelsen over urettferdighet og direkte innlysende feil som blir begått av dem som jeg kaller «overmakten» mot oss tilsynelatende vanlige dødelige. Hvordan kan tilsynelatende oppegående mennesker være i stand til å ødelegge fremtiden til sine barn? – Ruinere alderdommen til de som har bygget opp landet vårt? Hvorfor har så mange » godhetsdisippler» stikkende og onde øyne?

Når ble det gode feil og det onde det riktige i samfunnet vårt? Er samfunnet vårt virkelig eller bare en illusjon? Finnes vi egentlig i det hele tatt? Har sjelden vært så oppegående som nå, så jeg holder så absolutt ikke på å tilte om det er det dere tror.

Kan noen gi meg et troverdig svar på mine spørsmål, eller finnes dere egentlig ikke? Kanskje det er når dere går og legger dere om kvelden det virkelige livet begynner, etter å ha gått på lading hele dagen med inntrykk som kan få selv den beste til å tvile på sin eksistens…