Som liten jente drømte jeg om å bli en kjent sangstjerne, og det er jeg neppe alene om å ha fantasert om. Å ha en drøm om å høste ære og berømmelse, å bli beundret og sett opp til. Hvem har ikke hatt sånne » uoppnåelige» drømmer som barn og ungdom? I dag er jeg «kjendis på vrangen» som jeg kaller det. Det er hverken sangstemmen, mitt utseende eller naturlige eller tillærte talenter som er årsaken til det.

Årsaken til at jeg er blitt en «kjendis på vrangen» er at jeg er elsket og hatet for mitt engasjement for et fritt og rettferdig Norge. Jeg har kjempet for likestilling og likeverd for alle mennesker og kjempet imot totalitære ideologier som muhammedanisme og nazisme forkledd som demokrati. Jeg mener vi har demokratur på galopperende veg til å bli diktatur. Flere av oss etnisk norske og andre som bor i Norge som ikke er etnisk norske lever allerede i et diktatur. De av oss som har meninger som ikke samsvarer med det såkalte » politisk korrekte», vi lever allerede i et diktatur.

Flere av oss har opplevd økonomisk ruin, mange av oss er blitt frastjålet våre barn. Barna hører ikke lenger til familien men Staten, et barn er Statens eiendom. Det er sannheten, det har jeg selv blitt fortalt i forbindelse med møter innen barnevernet. Jeg er nemlig fostermor for mitt «bonusbarnebarn» og der er talen klar: Vi som fosterhjem bestemmer ikke over barnet, selv om det er vi som kjenner det best. Staten bestemmer over barnet, og selv om hjemmet/fosterhjemmet som kjenner barnet best kan ha tanker om hva som er riktig, har en null rettigheter om barnevernet har en annen mening. Dette gjelder også for de som er blitt fratatt sine biologiske barn, ofte på feil grunnlag. Mange historier går igjen med flere likhetstrekk, også varslere blir fratatt sine barn som straff. Dette er noe jeg synes er veldig skremmende.

I tillegg synes jeg det er skremmende at en totalitær ideologi forkledd som religion skal legge føringer og rammer på hva som skal tolereres og ikke i samfunnet vårt. Jeg personlig føler at jeg er blitt til en ubuden gjest i eget land, som egentlig helst skulle blitt tilintetgjort om det var mulig. Jeg er ikke alene om å ha denne følelsen kan jeg tenke meg, men jeg er en av få som har prøvd å stå opp for meg selv og for det jeg mener burde være et absolutt minstekrav i vårt såkalte » likestilte » samfunn.

For meg er det ikke greit å møte det totalitære symbolet hijab i gatene daglig, på lik linje med at jeg ikke hadde likt å møte nazisymbol i gatene daglig, eller noensinne for å være helt ærlig. Å være ærlig er nå blitt forbundet med hat. En har ikke lenger lov å si det en innerst inne mener, for det blir ofte sett på som hatprat. Få ting provoserer meg mer enn hijab faktisk, selv om jeg ikke har lov å si det. Det finnes i dag neppe et symbol som viser mer uriktig enn hijab at vi har likestilling mellom kjønn og mennesker generelt i samfunnet.

Jeg er blitt «kjendis på vrangen» med å stå opp mot dette symbolet mer enn de aller fleste. Det er ikke veldig kjekt å være kjendis, jeg tror at samme hva slags kjendis en er, så kan det til tider være en stor personlig belastning å stå i. Folk mener alltid mye om kjendiser, og de som vet minst mener ofte mest. Da blir det mye dritt og direkte feil opplysninger som blir stående ved personens navn og rykte enten det er på den ene eller andre måten en er blitt kjent på.

Et stort problem kan være at kjendiser blir brukt av andre for å få oppmerksomhet selv. Jeg vil spesielt etter oppmuntring fra egne barn fra nå av stå opp for meg selv og ikke stole blindt på andre. Å bli brukt som en brikke i andre og mektige mennesker sitt umenneskelige spill unner jeg ingen andre, og håper at alt gjøres for å unngå lignende forhold i fremtiden.

Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve å få sitt navn skitnet til på første siden i VG eller på «viktige» nyheter som ikke stemmer, men som er brukt av mektige mennesker som bare er ute etter å få oppmerksomhet rundt seg selv og sin egen virksomhet. Heldigvis finnes fortsatt engler som kan redde deg fra den sanne avgrunnen. Tusen takk, jeg skylder dere nesten livet mitt. Hadde jeg ikke kommet meg utav dette umenneskelige grepet hadde jeg ikke vært i nærheten av å ha en fremtid.

Jeg er fortsatt rimelig skjelven, men heldigvis har jeg et godt sove-hjerte som gjør at jeg kan » rømme » fra det verste når det blir umenneskelig å stå i det. Da stiller jeg sterkere til å stå videre i kampen for tilværelsen. Jeg er ikke bitter. Jeg har på mange måter levd et rikt liv med mine fantastiske barn, bedre halvdel, familie generelt og umistelige venner som alltid har vært der for meg. Ikke minst på grunn av dette må jeg nå roe meg ned mange hakk. På Facebook har hverken jeg eller mange med meg lenger ytringsfrihet, og det får vi bare ta til etterretning.

En liten enkel frisør fra Jæren kan aldri vinne over Facebook, den største tosk må jo klare å innse det. 10 milliarder i søksmål mot Facebook, ingen ble mer overrasket over å lese det i avisen enn meg. Og der var mitt navn fremstilt som om det var den naturligste ting i verden for meg å saksøke Facebook for den summen. Jeg er takknemlig over Ali fra NRK som ringte meg og sa at det de hadde gått ut med som var feil måtte rettes opp i, ikke minst for min egen del, etter at jeg hadde lagt ut dette på nettstedet Mewe:

Jeg fikk beskjed om å slette dette av min daværende advokat, men det var allerede blitt kopiert og delt på Facebook av noen av mine Facebookvenner. Muligens var det en av grunnene til at jeg ble reddet av engelen advokat Trond Ellingsen, som forstod at jeg stod der ganske så hjelpeløs i min fortvilelse.

Som utestengt på Facebook har en ikke veldig god kontakt med omverdenen, eller nettverdenen om du vil, og selv om nettvenner tar kontakt i messenger, har en ikke mulighet til å svare. Jeg får beklage til alle dere som har sendt meg støttemeldinger som jeg ikke har hatt anledning å svare på.

På Lørdag kommer jeg inn på Facebook igjen, men jeg kommer til å være veldig mye mer forsiktig, selv om det neppe nytter, for det letes med lupe etter gamle innlegg som ikke er godtatt etter Facebook sine standarder. De standardene blir stadig mer uvirkelige.

Fremtiden blir nok Mewe for de av dere som fortsatt har guts til å kjempe videre.

«Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.»