Venstresidens hylekor har helt siden 2011 forkynt at Fremskriftpartiets meninger og holdninger ikke er ulovlige, men sterkt antydet at deres «retorikk og tankegods» er farlig, da det medførte at Breivik i 2011 begikk de bestialske mordene på Utøya.

Spesielt Sylvi Listhaug har blitt forsøkt assosiert opp i mot denne terrorhandlingen, og at hennes «retorikk» kan medføre flere slike udåder. Og det at Breivik sympatiserte med og var tidligere medlem av FrP, har ofte blitt dratt fram som et antatt trumfkort – særlig i perioder hvor Arbeiderpartiet har slitt på meningsmålingene. Dette er antagelig taktisk motivert ut ifra at AP fikk en storm av sympati i 2011, hoppet flere etasjer opp i meningsmålingene og gjorde et brakvalg av en størrelseorden de garantert ikke ville oppnådd uten at den forferdelige terrorhandlingen hadde skjedd noen uker før.

Hva om vi forsøker å følge denne logikken og tar en titt på Arbeiderpartiet og noen av de sympatisører de har tiltrukket seg. I mars 2014 kjørte somalieren Burhan Abdule, en mann med norsk statsborgerskap, dog omtalt som norsk i NRK, en bil full av sprengstoff inn i et hotell i Somalia og drepte åtte mennesker. Ifølge NRK støttet Abdule Arbeiderpartiet, og var blant flere spente og entusiastiske somaliske menn som fikk møte daværende statsminister Jens Stoltenberg i mai 2010.

Kan man om man tar Arbeiderpartiets egen logikk i bruk, påstå at det var deres egen retorikk og tankegods som førte til denne udåden, i likhet med deres dårlig skjulte hint – eller til tider direkte påstander –om at Fremskrittspartiets politikk og meninger er årsaken til hva som skjedde den 22. juli 2011, og at Listhaugs «retorikk» kan føre til flere slike terrorhandlinger? Vel, det er opp til dem selv om de velger å være konsekvente med sin egen logikk.

Og hva med AP-sympatisøren Mullah Krekar, som klart og tydelig har tidligere oppfordret sterkt til å stemme på Arbeiderpartiet? Krekar var leder for terrorgruppen Ansar al-islam da den ble grunnlagt. Han har i sin fartstid i Norge blitt kjent for sine utallige rettsaker og konflikter, og har blant annet sonet dom for trusler.

Senest i går ble han omtalt på TV2.no, etter å ha nok en gang uttalt seg, denne gangen på en timelang direktesendig på Facebook, på en måte som av flere oppfattes som en voldelig oppfordring til å drepe de vantro:

– Du får det til. Har du våpen, kan du treffe en vantro tyrann, de som konstant angriper Islam. Klarer ikke du eller dere som parti det, skaper det motløshet. (Krekar).

Dette medførte at flere konkrete mennesker følte seg utrygge og truet, noe som fikk den kurdiske forfatteren Mariwan Halabjaiy, som lever skjult i Norge, nettopp på grunn av tidligere drapstrusler, til å anmelde Mullah Krekar for å ha oppfordret til vold.

Så hvor er Lars Gule, som sannsynligvis var nær ved å selv begå en terrorhandling i 1977, og de andre «ekspertene» som massemedia ynder å bruke? Skal den logikken som tas i bruk mot Fremskrittspartiet og Listhaug følges, så må jo disse sporenstreks på banen for å advare folk mot Arbeiderpartiet, deres retorikk og tankegods, som etter deres egen logikk tiltrekker seg terrorister og fører til både trusler, vold og terror.

Vi har sett flere usaklige forsøk fra Arbeiderpartiet på å gjenvinne det bykset på meningsmålingene som de fikk i 2011, med å nærmest betegne FrPs «retorikk» som en terrorfare, og flere forsøk vil garantert komme. Og å påstå at det er Arbeiderpartiets retorikk og tankegods som har drevet  Burhan Abdule og Mullah Krekar er like usaklig – denne artikkelen er skrevet for å tydeliggjøre en idiotisk og destruktiv logikk. Men om Arbeiderpartiets taktiske rådgivere og reklameselskaper skal fortsette med denne ufyselige måten å slå politisk mynt på en grotesk hendelse, må de være konsekvente og forberede Arbeiderpartiet på at deres egen logikk og taktikk fort kan slå tilbake på dem selv, og da med renter.

Deres problem er at folket er stort sett ikke idioter, og analyserer heller hvilken politikk, ikke «retorikk» det er som kan øke sjansene for flere terrorangrep i Norge.

ISIS har så godt som tapt krigen i Syria og omegn. Så de spørsmålene de politisk ansvarlige da bør stille seg er; hva foregår oppi hodet på de tusenvis av ISIS-terroristene som nå har valget mellom å bli drept, fanget og torturert, eller å rømme til Europa og Norge og leve trygt og godt på vår hardt opparbeidede velferd? Hvilke tankegods og holdninger er det disse vil bringe med seg? Øker sjansene for terror om mengder av disse kommer inn over vår nesten ubeskyttede grense? Er det umulig for dem å skjule sin identitet, slik at vi ikke har noen kontroll på hvem av dem som er i stand til å begå terror?

Selv om de fleste som kommer til Norge ikke er ISIS-terrorister, så trengs det bare et minimum av logikk for å forstå at tusenvis av slagne ISIS-terrorister vil finne det svært fristende å sette kursen mot blant annet Norge. Og det er nettopp i den sammenheng våre politikere både fra AP, FrP og de andre må legge teoriene om «retorikk» og «tankegods» til side, og treffe de rette beslutningene for å maksimalt begrense mulighetene for flere og langt verre terrorangrep på norsk jord.

Så hva vil folket legge vekt på? Retorikk eller politikk?

Kilder: Fremhevet med blå skrift i artikkelen.