Fra hun inntrådte som innvandrings- og integreringsminister den 16. desember 2015 har Sylvi Listhaug opptrådt som selve symbolet på sunn fornuft, realisme samt en røst for hva den jevne nordmann egentlig tenker og mener om globalisering, multikultur og masseinnvandring. Som en Jeanne d’Arc har hun for mange representert et håp om at galskapen kan snus. Dette med en tilsynelatende oppriktig hensikt med å sette folk og fedreland først. Hun har vært den som omtrent alene har holdt opp FrPs troverdighet som et innvandringskritisk parti. Men hvor ekte er du Sylvi?

Er det noe Sylvi Listhaug er ekstremt god på, så er det å skaffe oppmerksomhet og blest omkring saker som opptar henne – eller kanskje rettere sagt saker hun vil framstå som hun er opptatt av. Under sin periode som innvandrings- og integreringsminister var hun konstant i vinden som en kronisk omdiskutert, elsket og forhatt kvinne det var umulig å ha et nøytralt eller likegyldig forhold til. Hun var notorisk til å trykke på de knapper som satte i gang både mediehysteri og hylekor – ikke fordi hun var klønete og kom i skade for å ordlegge seg uheldig – men snarere tvert imot på grunn av sitt unike medietekke og sin geniale evne til å få belyst sine saker. Hun var offensiv og rørte i nordmenns hjerter med klare utspill om alt fra utsagn om pedofile monstre til at innvandrere ikke kan regne med å bli båret på gullstol inn i Norge. Det siste er ironisk nok ifølge mange kritiske røster akkurat det FN-pakten om migrasjon som Norge ser ut til å slutte seg til den 19. desember vil føre til.

Så hvorfor har Sylvi Listhaug vært så til de grader lydig og stille mens akkurat denne destruktive og nasjonsdrepende prosessen har pågått? Hun var riktignok ute og forsvarte seg da det kom fram at hun og Erna Solberg har vært med på å forme eller påvirke denne avtalen på et tidlig tidspunkt, med at det var for å påvirke avtalens form til fordel for norske interesser. Men dette er kun til henne å være en lavmælt og defensiv formalitet, ikke hennes vante offensive og oppsøkende agering – kun tilbakevisning av påstander som ikke kunne unngå å drive mot henne.

Det er heller ikke noe tvil om at Listhaug har vært musestille i denne saken som burde opprøre henne til å røre igang det mediesirkuset hun er mester til å piske opp. Og hvorfor det forventes og forlanges at spesielt hun bør sette fyr på både hylekor og media er for det første at hun så til de grader har vært med i denne prosessen, for det meste lydløs. Dette ble publisert på regjeringens sider de 20. september 2016: «Statsminister Erna Solberg, innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og ambassadør Geir O. Pedersen representerte Norge under toppmøtet om flukt og migrasjon mandag. Som forventet vedtok møtet ved akklamasjon slutterklæringen med de to vedleggene – et rammeverk for å håndtere flyktningkriser og et veikart om migranter. Statsministeren og statsråd Listhaug holdt innlegg på hvert sitt rundebord. En ny partnerskapsavtale mellom FN og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) ble undertegnet. Dette markerer en historisk milepæl i IOMs 65-årige historie. Et tettere samarbeid mellom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og IOM gjør verdenssamfunnet bedre rustet til å møte dagens utfordringer med mer enn 65 millioner mennesker på flukt.» Så er det noen som har til de grader vært klar over dette monsteret av en avtale er det Sylvi. For det andre er det fordi hennes historikk, tidligere uttalelser og forventinger hun selv har skapt i folket tilsier en offensiv og oppsøkende innsats mot denne avtalen – ikke defensive, blodfattige og halvhjertede ynk. Og disse ynkene fremstår mest som nødvendige reflekser for å beskytte seg selv og sitt rykte, fremfor folk og fedreland.

At Sylvi har vært langt mer musestille og listende i denne saken er det vel ingen som er i tvil om. Spørsmålet er hvorfor? Hvorfor har Listhaug listet seg rundt med list og lempe uten å alarmere det norske folk om en avtale som er tusen ganger verre for Norge enn hva alle hennes tidligere utspill til sammen har omhandlet?

Hun har i flere år fremstått så ekte. Så ekte som bare en flott, modig, blond og helnorsk vestlandsk kvinne kan være. Det har vært så ekte når hun gang på gang har stresset at det hun kjemper for er sine og alle våre andres (folk flest) barns framtid og at drivkraften hennes er Norges og våre etterkommeres framtid. Det var så ekte at de fleste ikke tenkte tanken på at hun var en karrierekvinne som snur kappen etter vinden, men som oppriktig elsket folk og fedreland høyere enn seg selv og sin karriere – tenk det – det er ikke dagligdags i det sleipe og korrupte regimet vi lever under nå.

Nå har Sylvi riktignok formelt tatt til motmæle mot avtalen som hun selv har vært med å forme, dette i form av et blodfattig og formelt blogginnlegg. Dette pakket inn i forestillingen om at FrP fremdeles er det innvandringskritiske partiet mange lever i illusjonen om, i tillegg til at det er så altfor sent – den 3. desember, altså etter at regjeringen har besluttet å slutte seg til en avtale hun selv har visst om svært lenge, og like lenge unngått å skape blest om i kjent Listhaug-stil.

Flere og flere har mistet troen på FrP som det alternativet som kan redde Norge fra hyper-masseinnvandring og apokalyptisk multikultur. Det observeres både i samtaler man overhører eller deltar i, i kommentarfelt og i debatter høyt og lavt at misnøyen med FrP er massiv og økende.

Det som har holdt den frynsete FrP-skuta gående er unnskyldinger og håp. Unnskyldingen om at FrP ikke har rent flertall, og kan derfor ikke lastes for at de i praktisk politikk agerer helt likt som AP og Høyre – at FrP kommer ut altfor sent og med vilje for sent med denne avtalen tilsier ikke at de agerer annerledes enn AP og Høyre av den grunn. Unnskyldingen om at KrF og Venstre har altfor stor makt i forhold til størrelse der de sitter i vippeposisjon utenfor regjering – en posisjon FrP selv kunne inntatt og brukt til å presse Høyre i deres retning rundt deres påståtte hjertesaker om de hadde i det minste fremstått så troverdige at de hadde baller til å true med å gå ut av regjering om Migrasjons-avtalen ble tilsluttet. Og håpet; håpet om at alt ordner seg bare Sylvi Listhaug blir partileder, fordi hun er så ekte så ekte – er hun ikke?

Ble den ekte Sylvi Listhaug som setter sine barns og våre etterkommeres fremtid foran seg selv og sin karriere, brent på bålet da hun ble kastet fra sin ministerpost etter å ha ytret på Facebook at hun mente det norske folks sikkerhet bør gå foran terroristers rettigheter? Har det faktum at både hennes partileder og finansminister Siv Jensen og Statsminister Erna Solberg er begge blant de mange norske samfunnstopper som har deltatt på Bilderbergerkonferanser? Har noen antydet at kanskje du også er under vurdering til å bli invitert med på den lukrative forsamlingen og med de internasjonale toppjobbene som da blir mer oppnåelige?

Bare Sylvi vet svarene og forklaringen på hennes, i likhet med hele FrPs, musestile behandling og håndtering av mareritt-avtalen og kulmineringen i noen patetiske, krampeaktige, halvhjertede og symbolske akter av motstand helt på slutten i prosessen – på et tidspunkt enhver idiot fatter er for sent.

Bare Sylvi vet hvorfor hun ikke i rett tid laget et helvetes medieoppstyr for å advare sitt folk om hva som kan ramme våre etterkommere. For oss andre er det bare å spekulere i og diskutere hvorfor FrP og Sylvi har skutt seg selv i foten.

Men hva kunne Sylvi gjort?

Hun kunne og burde brukt Facebook for å lage drama som ville dratt massemedia inn sammen hylekoret og dermed skapt en offentlig og folkelig debatt rundt saken. Og for å bøte på hennes stillhet burde hun i det minste helt på tampen tredd på seg en gul vest og stilt seg sammen folket utenfor stortinget og forklart hvor ille hun er imot denne avtalen, ja hvis hun er det da?

Men slik hun har fremtrådt i denne saken har hun heller bidratt til at migranter blir båret på gullstol inn i Norge.