Mens de sorgtunge reportasjene fra NRK og TV2, akkompagnert av den politisk korrekte pressens verbale silkehansker, forsøker å dysse nordmenn ned i en trygg dal av empati og en medmenneskelig forståelse av disse grusomme menneskene og IS-terroristene – politisk korrekt omtalt som «IS-bruder og deres barn» – forteller virkeligheten og kvinnene selv en mer sannferdig motivasjon for deres ønske om å komme «hjem».

Den Islamske Staten (IS) synger på det siste verset i deres groteske eksistens, i alle fall militært og i form av okkupert geografi. At massemedia nå forsøker å lure oss til å tro at dette dermed er slutten for IS-terroristenes innbitte hat og vilje til å fortsette sin groteske tortur, drap og voldtekter, føyer seg bare inn i rekken av det globalist-dresserte medias notoriske naivitet og kroniske vilje til å innbille oss at absolutt alt er vårt ansvar.

Sveriges Radio har truffet kvinner med sine barn som nå trygler om å få komme «hjem» til de land de dro fra for å frivillig slutte seg til vår tids mest brutale, sadistiske, umenneskelige, psykopatiske, destruktive, rasistiske og destruktive organisasjon.

Flere av disse kvinnene forklarer at det er mangelen på mat som har brakt dem til å overgi seg fra den siste IS-befestningen Baghouz i Syria, altså ikke en «anger» som massemedia forsøker å manipulere oss til å tro.

– Sulten, det var sulten som tvang oss ut, ellers ville vi blitt igjen, sier IS-terroristen, Umm Karam til Sveriges Radio.

En farmor som har måttet ta seg av sine tre barnebarn etter at fire av hennes sønner har falt i strid som terrorister, sier hun er overbevist om at den hellige krigen ikke er over. Hun legger til: «Jeg kommer til å få min hevn gjennom Allah».

En annen kvinne understreker at den hellige krigen ikke er over, og sier at det er kun muslimer som forstår hva hun mener. «IS kan ikke dø. Dette er vårt område, om Allah vil kommer IS tilbake».

På spørsmål om anger for sine terrorhandlinger mot uskyldige mennesker som har kommet i IS`vei, sier en kvinne at «Jeg takker Allah for alt. Mine barn har sultet i måneder, men jeg takker Allah. Jeg angrer ikke for at jeg valgte å leve i denne IS-staten».

Spørsmålet som nå i Norge og resten av Europa stilles av oppegående mennesker er; hva er redaktørenes og journalistenes motiver for å så til de grader uskyldiggjøre disse hatefulle rovmorderne?

På hvilken måte er det i Norge og nordmenns beste interesser å først bruke enorme ressurser i rettsvesenet, soning og i ettertid slippe disse fritt rundt i et samfunn de hater, blant et folk de hater?