Interseksjonalismen har kommet til Norge for fullt, og Kulturrådet er i år med sin årskonferanse i høy grad et talerør for venstreradikal ideologi.
Jeg har her valgt å fokusere på ymse aspekter som er kritikkverdige sett fra høyresiden. Det som følger, er ikke noen upartisk, følelsesbasert positiv omtale, men et politisk skråblikk fra en nordmann som er redd for fremtiden, med flere kommentarer om hva slags trussel det venstrevridde politiske klimaet i 2019 representerer for vårt folks fremtid.
Hvis du ønsker, kan du se årskonferansen i sin helhet.

Kulturrådets årskonferanse 2019: Deise Nunes

Deise Nunes, en av gjestetalerne, sier blant annet følgende:

Det er påfallende å legge merke til hvordan vestlig kolonialistisk tenkning er dypt forankret i vår eksistens som etterkommere av kolonialisering. Dette er en del av vår kollektive ubevissthet, og kan komme til uttrykk på forskjellige måter, deriblant automatisk ekskludering og marginalisering av ikke-vestlige og ikke-normative individer og grupper.
I Norden har det vært en stor utfordring å erkjenne den koloniale mentaliteten som lever i beste velgående blant oss.

Nei, nå skal du høre her: For det første har Norge ingen omfattende historie som kolonimakt i nyere tidsepoker, men siden vi likevel er inne på emnet: Hvorfor er det egentlig slik at noen tidligere koloniserte land i dag bevarer restene av det fæle og onde kolonistyret de tidligere var underkastet? Se for eksempel på den tidligere kolonien Hong Kong, hvor kolonitidens bygninger bevares den dag i dag, og hvor man i motsetning til det kommunistiske diktaturet i Kina har et vestlig, liberalt demokrati som man ønsker å bevare:

Taleren fremstiller i grove trekk nordmenn og europeere for øvrig som mentalt tilbakestående arvtakere av fæle europeiske filosofiske tradisjoner som i dag er utilstrekkelige i forhold til å erkjenne vår koloniale arvesynd og vår pågående «subtile og snikende» diskriminering mot hjelpeløse minoritetsgrupper som kontinuerlig lider under vår pågående grove rasisme mot dem.

Kulturrådets årskonferanse 2019: Iman Meskini

Vel, burde en muslim generelt sett kunne kalle Norge sitt hjemland? Hvorfor skulle etnisk norske kristne og hedninger som følger våre hauggamle tradisjoner og sedvaner, bli tvunget til å anerkjenne for eksempel en japaner som kler seg ut som samurai, som norsk? Er ikke litt av poenget her at vi skal fremme mangfold, og burde vi ikke da nettopp ivareta tradisjonelle kulturelle uttrykk rundt i verden? Vi ser at Kulturrådet i senere år har vært flinke til å gi samene mikrofonen. Men hvor er den norsk-germanske bunaden hen? Tror Kulturrådet at de kan innynde seg med skattebetalerne ved å praktisk talt erklære nordmenn for ikke-eksisterende ved å glemme å ta dem med? Vi har en hauggammel norsk kultur, og den må jammen representeres på samme måte som samenes kultur, dermed basta. Det vil våre lesere være enige i.

Aladdin på sitt flyvende teppe hører hjemme i et museum i Iran eller i Disneyland – ikke på en norsk scene som et eksempel på en norsk minoritet– så koloniseringslystne minoritetsgrupper må gjerne pakke på seg sine utenlandske tradisjonelle antrekk og dra hjem hvis de har som mål å fortrenge oss og omdefinere norskhet og på sikt endre på alle stedsnavn og omskrive vår historie.

Vi har plass til mange gjester i vårt land, men de må ikke tro at de kan titulere seg som «nordmenn» uimotsagt. Noen gjester er blitt norske statsborgere, og deres aksept og tillit fra nordmenn flest vil generelt være betinget på språkbeherskelse, delte kjerneverdier og slektskap (f.eks. inngåelse av ekteskap og assimilering). Det er ikke noe å diskutere egentlig – alle alminnelige nordmenn vet hva jeg snakker om. De fleste nordmenn er ganske inkluderende, men likeså i Japan blir folk paff når de blir stilt konfrontert med uttalelser som de tolker som et angrep på deres gruppeidentitet.

Burde forresten en mongol kunne ri sin hest på norske sletter mens han strupesynger om «gode hester» og likevel kunne kalle Norge sitt hjemland som en språklig og kulturell mongolsk minoritet – fordi han nå engang har blitt utstyrt med norsk pass av myndighetene?

Hva var det vi kjempet i 2. verdenskrig for, hvis nå alle folkeslag, kulturer, alle menneskelige uttrykk, har rett på vårt land? Hvorfor ble Quisling henrettet for landssvik dersom Norge er en frisone for hele verden og kun er et geografisk område uten innfødte folkegrupper som har en særrett til det norske land etter å ha kjempet og forsvart det i flere tusen år?

Hvorfor inviteres utlendinger til å definere vårt land? Hvorfor er det ikke vi nordmenn – folk i gata – som setter grensene for vår gjestfrihets omfang? Hvorfor er våre politikere tilsynelatende så iherdig opptatt av å gjøre oss til en forhatt og kuet minoritet i eget fedreland via pågående masseinnvandring og fremming av multikultur?
Og hva ville våre forfedre sagt om dagens utvikling? Ville de rotert i graven og forbannet sine etterkommere om de visste at vi aktivt følger i det selvdestruktive Sveriges fotspor? Bare spør!

3:23:05 – Rundt tre og en halv time inn i arrangementet kommenterer denne taleren på at når Trump sier «Make America Great Again» (MAGA), så snakker han om å gjeninnføre fortidens undertrykking og ondskap mot minoriteter. Dette er en pussig og åpenbart opportunistisk og egoistisk måte å tolke dette uttrykket på. Visste hun ikke engang at en betraktelig andel av de som ble lynsjet, var hvite? Denne damen jobber åpenbart for sine etniske interesser, og hun danser gjerne på toppen av hvite menneskers fremtid om det gagner henne. De slemme og onde hvite menneskene som bærer med seg rasistiske gener fra fortiden. Hvite mennesker er i realiteten noen av de minst rasistiske menneskene i hele verden. Og det er nettopp pga. denne godheten at vi tillater så mye av denne hersketeknikken mot oss, kombinert med våre naturlige naivitet og den dype hjernevasken vi er blitt utsatt for blant annet via Hollywood.

Minoriteter som liker å dra «rasist!»-kortet mot hvite, gir av og til opp sin benektelse av virkeligheten og ser seg nødt til å erkjenne at rasisme mot hvite i det minste er en teoretisk mulighet. Og som en gjenspeiling av deres dypt rasistiske tenkning, har de derfor funnet opp uttrykket «reversert rasisme», som en slags trøstepremie til hvite som utsettes for grov rasisme. De ønsker nemlig ikke at hvite skal gi dem konkurranse ved å imitere deres offernarrativ; nei, de ønsker å bevare dette monopolet. Deres agenda er nettopp «mer til oss, mindre til dere».

Vi blir lurt

Kampen for overlevelse og en verdig fremtid for våre etterkommere er reell blant alle menneskegrupper i 2019. Folkegrupper har til enhver tid kjempet for at deres egne gener skal overleve. Minoritetsgrupper kjemper åpenbart for sine gener med et nivå av frekkhet som vi nordmenn ikke fullstendig har forstått ennå i 2019. Enten møter vi dem på den retoriske slagmarken med samme mynt og kjemper for vårt folks stolthet, egenverd og rett på en god fremtid for våre barn, eller så blir vi undertrykket, underkastet og til syvende og sist forsvinner vi som et mislykket evolusjonistisk eksperiment innen et par generasjoner. Med dette maner jeg ikke til konflikt eller hat av noe slag, bare til at nordmenn må bli bevisst på sine naturlige interesser og møte de aggressive motpartene med samme retoriske mynt. Eksempelvis burde vi forsvare vår fortid som nordmenn og ikke la rasistiske predikanter fra utlandet belære oss om hvor slem vi har vært og hvor slem vi liksom fortsetter å være!

Nordmenn er ikke et aggressivt folkeslag, og vi er tilsynelatende ikke fra naturens side utstyrt til å takle de mer aggressive og egoistiske folkegruppene under fredstid slik som pågår i dag. I møte med en klagende utlending føler vi oss tvunget til å anta at vedkommende virkelig må ha lidd under vårt tyranni, selv om vi ikke finner noen spor av dette. Deres retorikk og påståtte lidelse er for vår emosjonelle naivitet tilstrekkelig bevis. Dette er godhetens dumhet, og er det norske folks akilleshæl. Dette blir vårt endelikt.

4:33:00 – Jeremie M. McGowan, direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum

Jeremie mener at det langt på nær gjøres nok for å fremheve minoriteters stemmer. Det har riktignok blitt gjort noe for å gi samene og andre minoriteter en stemme, men de som sitter med midlene til det, må gjøre mye mer for å være gode «antirasister». Bruken av dette ordet er en klar indikator på den venstreradikale ideologien som Jeremie følger.

5:02:09 – Tone Hansen

Tone Hansen siterer: «Vi må bort fra den ‘binære’ tenkningen når det gjelder kjønn.»

Dagens skattepengeforvaltere innen kunst er selvsagt interessert i en relativisering, slik at de uansett hvor inkompetente og uoriginale de er, kan rettferdiggjøre sin «kunst». Hvis alt og ingenting er kunst, og alt er ingenting, og ingenting er alt – da kan per definisjon ingenting slå feil. Man vinner, gang på gang, og kan prate pseudo-akademisk svada og slenge rundt seg med grunnløse påstander om alt fra A til Å. Snakk om å ha en luksustilværelse! – Et gullkantet «safe space» der det øses inn millioner av kroner i året som blir brukt på «alt og ingenting», og hvor ett mål på suksess like gjerne kan være at maling på lekende, underholdende og dypt støtende vis sprutes ut av rektum til Vegard Vinge.

«Honorable mention»:

Vegard Vinge fyller opp rektum med maling og driter dette ut for 37 millioner skattekroner.

Et politisk forslag om kunststøtte

Kulturrådet burde begrense seg til å fremme samisk og norsk kultur i begrenset omfang, og burde ikke ha noen befatning med moderne «kunst». Selvsagt kan ingen enkeltperson eller enkeltgruppe påberope seg retten til å definere hva som er kunst og ikke er det, og nettopp derfor må vi la alle kunstnere få konkurrere på det frie marked om kundenes gunst. Kunst er ingen rett, men et privilegium. Enhver kunstner kan skaffe seg en skikkelig jobb og drive kunst på fritiden, i et forsøk på å gradvis erstatte sin ordinære jobb med sin kunst. Ikke alle lykkes i å bli vellykkede kunstnere, men sånn er livet! Jeg ønsker for eksempel personlig å lage dataspill, men da må jeg først spare opp nok penger til å kunne ta meg fri fra jobben og fokusere på denne planen. Det å ta i mot skattebetaleres penger er helt uaktuelt for mitt vedkommende. Så ond er jeg ikke.
Hvordan kan det egentlig ha seg at Picasso i dag er en populær kunster og at J.S. Bach er en populær komponist? Jo, svært mange mennesker anerkjenner de kunstneriske kvalitetene i arbeidet deres. Hvis derimot den norske stat stapper 37 millioner kroner inn i tarmsystemet til Vegard Vinge, er ikke dette i seg selv noen garanti for at hans anale skøyestreker vil bli husket senere som annet enn en prima indikasjon på det nivået av degenerasjon og forfall Norge nådde i herrens år 2019.

Les også Steigans interessante gjennomgang av denne årskonferansen:
https://steigan.no/2019/11/unna-vei-her-kommer-mangfoldet/